I helgen har jeg vært på to dagsturer i Nordmarka på suveren turistklasse. Jeg gikk uten kart.
Tidlig lørdag morgen tok jeg toget fra Kjelsås stasjon til Stryken stasjon. Der spente jeg på meg skiene, og la meg etter et «fortsatt» ungt par som gikk fort på ski. Jeg gikk i ryggen på dem hele veien med vilje, men jeg måtte slippe dem etter 14 km. Dette er første gangen en dame har gått fra meg på ski. Kort etter avla jeg et besøk på Kikutstua, nord for Bjørnsjøen. Jeg fikk instrukser om at det var 3 km til Bjørnholt, nærmere bestemt i sørenden av Bjørnsjøen.
I etterklokskapens ånd tok jeg feil «avkjørsel» i enden av isen og gikk nesten helt til Kobberhaughytta. Men det visste jeg ikke da. Jeg trodde jeg hadde for lengst kommet til Bjørnholt. «Men jeg kom jo fra Kikut!», sa jeg til mannen som prøvde å forklare meg at jeg hadde gått helt feil. Han anviste meg helt korrekt, men han forvirret meg ved å peke på en annen løype som også førte tilbake. Og jeg gikk den veien.
I stedet for å gå til høyre på isen på Bjørnsjøen, gikk jeg tilbake til Kikut i fortvilelse. Og jeg var passe kjørt på dette tidspunktet. Jeg hadde gått i nesten tre mil. Og jeg var så sint fordi gåinga over Bjørnsjøen ikke førte frem. Ved Kikut spurte jeg fire gutter om veien til Movann. De lo av meg etter at de hadde instruert meg. Folk syntes dessuten synd på meg så sliten som jeg så ut. I stedet for at jeg gikk rett over isen, som jeg hadde mistet tilliten til, gikk jeg altså hele veien rundt Bjørnsjøen langs en sykkelvei mot Bjørnholt. Jeg var nå på riktig vei.
Deretter fant jeg en grusvei til Movann. Men jeg kom aldri til Movann. Jeg gikk feil – igjen. Heldigvis var det bare en mil igjen til Kjelsås. Til sammen gikk jeg nok minst 5 mil denne lørdagen. Og jeg brukte syv timer totalt inkludert stopp, prat og pauser. Dagens høydepunkt ble skiltet med «Kjelsås 1km». Resten var barnemat!
Tidlig søndag morgen tok jeg skibussen til Mylla i Oppland. Jeg trodde at gruppa vår bare skulle gå tre mil i et passe tempo til Sørkedalen. Det ble i stedet fire mil i forholdsvis høyt tempo via Kikut. Dette var skiløpere, samt en friluftsentusiast. Jeg gikk på en gigantisk smell etter et spektakulært fall og tunge motbakker, men jeg fikk hvilt litt på Kikutstua. Det var forresten masse folk der.
Jeg skjønte omsider gårsdagsblemmen mye bedre da jeg prøvde å henge på sistemann over Bjørnsjøen. Deretter var det skøyting i stort sett nedoverbakker ned til «nordvesthjørnet» av Maridalsvannet. Jeg var så innmari stiv og kjørt i klassisk stil at skøytingen ble redningen. Men til slutt orket jeg ikke engang å skøyte nedover. I løpet av helgen har jeg stått minst 9 mil på ski. Og slikt kjennes. Treningsmessig ville jeg hatt større utbytte av fem turer på 20 km.
Jeg burde egentlig hatt visum for å gå på skitur i Nordmarka. Iallfall satt meg inn i aktivt kartbruk.
