Mange innlegg er nå slettet.
Gamle gode innlegg er ryddet inn i kategoriene.
De kategoriene som jeg mener er verdt å titte gjennom er:
Vitenskap (8 innlegg)
Forskning (3 innlegg)
Miljø (12 innlegg)
Klima (7 innlegg)
Helse (6 innlegg)
Samfunn (8 innlegg)
Krig (6 innlegg)
Sport og idrett (4 innlegg)
For gamle bloggere (6 innlegg)
Lagret under: Blogg
Det er ikke uenighet om generelt kosthold og ernæring. Alle debattanter som har deltatt de siste 10 årene er i utgangspunktet veldig enige med hverandre. Et variert kosthold bestående av grønnsaker, korn, poteter, kjøtt, egg, melk, fisk og matolje/fett gir oss styrke til å klare de daglige utfordringene. Og det klarer man aller best om man legger til rette for økt fysisk aktivitet. Ellers er det bare noe småplukk man debatterer om. Som matglede.
Noen er så usaklige når de blander slankekost med ernæring. Det er gjerne slik at man kan slanke seg med den metoden man selv føler for. Men generelle kostholdsråd er ikke generelle råd om slankekost. Stadig slanking er heller ikke spesielt sunt. Hvem er ikke enige om det?
Og på midten av 2000-tallet var flere som mente at de generelle rådene ikke var tilpasset enkelte grupper. Hvem er egentlig uenige om det? Det er jo bare generelle kostholdsråd.
Det er internasjonal kostholdskonsensus. Inntil noe annet kommer på bordet. For jeg kan ikke se at det har skjedd noe revolusjonerende nytt.
God helg!
Lagret under: Mat
Jeg er ikke så opptatt av matematikken i Et Vakkert Sinn. Forståelsen av teoriene er ikke nødvendig. Det er sinnets vakkerhet som gjør at jeg virkelig setter denne filmen høyest. Første gang jeg så filmen skjønte jeg ikke plottet før et godt stykke ut i filmen.
Begynnende hallisinuasjoner
John Nash tok mastergrad i matematikk på bare 3 år. I 1947 valgte John et «doktorgradsstipendiat» på Princeton University fremfor Harvard. Karakteren hans er ganske spesiell. John Nash er flinkere med tall enn med mennesker. Men han henger innimellom sammen med de andre matematikerne. John har helt fra starten av filmen halusinuasjoner av karakterer som ikke finnes, men vi ser de snakke til ham gjennom hans øyne. Charles Herman hilser på ham som hans nye romkamerat. Men Charles eksisterer ikke.
Stor matematisk bragd
Vi ser tydelig at John utvikler spillteori på en subtil måte i filmen, som dreier seg om en tap- og vinn-situasjonskompleksitet. John sliter i filmen med å komme opp med en doktorgradsavhandling i likevektsteori, slik at han kan starte arbeidet sitt som forsker. 1950 publiserer han en 28 siders avhandling om ikke-kooperative spill som slår sprekker i 150 år gammel teori. For de som er interessert i spillteori innenfor økonomi har helt sikkert hørt om Nash-likevekten.
«Nash-likevekten er den rekken av trekk i et spill som ender med at når du ser hva motstanderen din har gjort, så angrer du ikke på dine egne trekk», ifølge Wikipedia.
Litt om spillteori
Spillteorien er kanskje litt mer forståelig presentert i filmen. John og hans tre kamerater har lyst på å få damer i sengs. I utgangspunktet er en smellvakker blondine omkranset av fire venninner. Hvis alle går for blondinen, havner de i veien for hverandre. Ergo har noen tapt på sitt valg. Og ingen kommer dessuten til å få henne til sengs. Hvis de prøver seg på de fire venninnene, så vil disse damene miste interesse fordi ingen ikke ønsker å være 2. valget. Det blir nemlig et valg damene taper på. De må være førstevalget. Men hvis ingen likevel går for den smellvakre blondinen (la oss si at hun ikke var så vakker mer), og ikke lar henne være førstevalget, så kommer de ikke i veien for hverandre og venninnene hennes føler dessuten seg som førstevalget. Dette er den eneste måten alle får seg et nummer på. Det kalles for Nash-likevekten. Egentlig ikke et godt eksempel fordi det er flere forutsetninger som vikles inn.
Sinnssykdom utvikler seg gradvis
Året er 1953 og som følge av den kalde krigen forvandler hodet til John ham til en etterhvert kodeknekker for myndighetene. William Parcher, en forestilt sikkerhetsagent, presenterer seg som en mellommann. Også en liten jente, niesen til Charles Herman, dukker opp i hodet hans. John Nash og fysikkstudenten Alicia finner tonen sammen, noe som er fundamentalt for hele filmens gang og Johns faktiske liv. De gifter seg med hverandre. Vendepunktet i filmen er når sinnssykdommen hans endelig får et ansikt. Alicia begynner å få mistanke om at noe er galt med ham. John tror selv at en «konspirasjon ønsker ham vondt», men det han opplever er en forverret psykosetilstand. Derav ble John tvangsinnlagt på en psykiatrisk klinikk og dopet ned. Det kommer frem at han er paranoid. Hans ubehandlede psykoser har utviklet seg til en schizofrenidiagnose. Alt foregår i hodet hans. Virkeligheten er en helt annen. John får behandlinger som ikke har noe medisinsk grunnlag. Medisinkunnskapene var ikke så gode på den tiden. Innleggelsen var i 1959.
«Utprøvingen innen psykiatrien startet i 1952 og man fant at klorpromazin ga redusert spontan aktivitet, redusert energi og initiativ samt likegyldighet overfor ytre og indre stimuli. Pasientene var mindre opptatt av egne tanker og følelser uten at dette skyldtes nedsatt grad av våkenhet», ifølge Norsk Helseinformatikk.
Kampen mot syndromet
Nå må Alicia leve med sin John Nash. Medisinene har uønskede bivirkninger som gjør at John sløves ned. John prøver å unngå å ta medisiner. Resultatet er et tilbakefall. Han begynner med kodeknekkingen igjen og forsømmer dessuten omsorgen for barnet deres i filmen fordi fantasiene hans har gått løpsk. Han må fortsette å ta medisinene ellers vil fantasiene fullstendig ta overhånd.
John Nash må kjempe mot fantasiene. Benekte at fantasiene ikke finnes. Stress trigger halusinuasjonene. I filmen sier han farvel til fantasiene. Det er snakk om en progresjon, men han blir aldri helt frisk. Takket være medisiner og den psykologiske mestringen av tankene (ignoreringen) begynte han å undervise i mer eller mindre grad på Princeton University igjen. Det er oppgitt at John Nash fremdeles er tilknyttet til universitetet i Princeton, men det vet jeg jo ingenting om.
Høydepunktet og litt filosofi
Høydepunktet inntreffer når han blir æret i forkant av Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel. Den hederlige penneseremonien som vises i filmen. Han erkjenner da at han er gæærn. Og jeg synes bare avslutningen på filmen er fin. Men når jeg ser filmen om igjen synes jeg det er tråder som henger sammen som gjør at hele filmen er så vakker. Tråder som ikke er så lett å fange opp underveis.
Et poeng i filmen er at kjærligheten forklarer alt det logiske. Derfor gripes jeg naturligvis av filmen. Men jeg tar det litt lenger enn filmklisjeen. Det er ikke vanskelig å slå fast at vårt sinn kan være et skrøpelig sådan. Og fantastisk til tross for konstant ufullkommenhet. Revolusjon innenfor matematikk, økonomi og medisin m.m. er et bevis på sinnets underverker. Men ingen vet egentlig hva som gjør at vi tenker det vi gjør. Hva er sjelen? Hva er en forestilling i hodet? Hvilke forestillinger finnes overhodet? Er det noe som oppleves som den faktiske virkelighet? Eller er verden vevet sammen i bare forestillinger? Jeg holder fast ved det siste.
Lurer på om jeg kommer til å lese boken. Noen som har lest den uautoritiserte biografien?
Lagret under: Film og underholdning
Å være ung og innmari forelsket er en stor lykkefølelse. Følelsen kan være fullstendig ubeskrivelig deilig. Men forelskelsen har en helt for jævlig mørk side. Feiltråkk straffes kjempehardt. Det følte jeg på kroppen en gang for lenge siden som umoden gutt. Det er ubeskrivelig tungt å måtte møte en avvisning så brått som at hele himmelen faller rett ned i fanget. Hvem er ikke redd for å bli avvist? Og hva om det skjer på den verst tenkelig måten du kan innbille deg på?
Kroppen verker av nedbrytelse. Det gjør mer vondt enn fysisk smerte fordi den kan ikke lokaliseres. Jeg lurte i blant om smerten kom fra hjertet, men jeg var bestandig usikker. Masse hormoner hadde interesse i den lille jenta med mørkt hår. Den samme jenta som dukket opp i barnehagen og kysset meg som liten gutt. I mellomtiden hadde jeg levd i årevis frastøtt fra de aller fleste jenter. Nå, av alle tider, var saken annerledes. Den jenta ville jeg ha. Jeg kunne IKKE blitt forelsket i noen andre jenter på den tiden. Det ville bare ikke funket uansett hva jeg ville ha gjort. Den urutinerte kroppen min hadde satset alle sine hester på denne jenta. Bare å vite at hun var i nærheten kunne fått samtlige hester til å løpe amok.
Året før hadde det skjedd en revolusjon. Forelskelse slo inn for alvor. Jenter ble nydelige. En skikkelig forelskelse kan ikke sammenliknes med den beste utløsning eller den verste kåtskap som finnes. Det er ingenting over eller ved siden. Forelskelse er det aller aller beste i hele verden. Det er også noe av det verste som finnes.
Egentlig så skulle det ikke være noen som helst grunn til å føle noe som helst nederlag. Men akkurat den dagen satt jeg ned ved siden av jenta som jeg var forelsket i. Det gikk ikke som planlagt. Jeg fikk ikke noe respons i starten. Hun tok deretter opp laptopen sin og spilte en sang som jeg har glemt, men som jeg aldri fikk av hjernen den gang. Jeg har gjort et jævla godt forsøk på å glemme den. For jeg oppfattet den som en avvisningssang. Avvisningen var et faktum. Egentlig så skjedde det ingenting. Men prosessene i hodet og kroppen startet sin momentære nedbrytning. Det var helt sikkert noe jeg innbilte meg. Men like fullt er det resultatet som står tellende. Jeg ble brått aldri kjent med den jenta som hadde blitt den vakreste i jordas omkrets.
Au! AU!
Jeg kom helt ut av fatning. Jeg vet ikke om jeg gråt. Muligens litt. Men jeg satt iallfall og stirret ut i lufta. Verden hadde brutt sammen og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Selvbildet falt i grus. Det var noe som hadde truffet meg før jeg visste et ord av det. Jeg kunne virkelig ikke forestille meg på forhånd at noe sånt kunne skje. Det var starten på en vond periode. For jeg klarte ikke få den jenta ut av hodet.
Og dette med jenter ble derfor vanskelig for meg. Avvisningen gjorde noe alvorlig med meg. I dag er jeg faktisk glad for å ikke kunne bli så vanvittig forelsket lenger. Det er bedre å leve uten jenter enn å være ulykkelig forelsket i en jente. Det er ikke noe logikk i det. Bare hormoner.
Lagret under: Jenter
Det er en kjensgjerning at formueskatten slår uheldig inn på kapitalen over en viss grense. Formuer kan bestå av penger i bank eller verdipapirer (finanskapital), som sikkert de fleste tror rike mennesker besitter mye av. Men formue kan også bestå av verdien av bygninger, maskiner og lagerbeholdninger. Det er gjerne bedrifter som sitter med verdier av bygning, maskiner og lagerbeholdninger. Ellers er det verdien på privateiendommer som bestemmer formueskatten, men utslaget kan være lite. Formueskatten er en dobbel beskatning. Først skatter bedrifter 28 % av overskuddet. Så kommer formueskatten på det bedrifter har opparbeidet, uavhengig av bedriftenes inntekter. Om bedriften går med susende tap, må formueskatten betales inn likevel. Da går formueskatten først utover lettomsettelige midler, hvis ikke ta opp lån. Det er ikke gratis å ta opp lån.
Formueskatten brukes i dag til ekstra skattlegging av rike personer i Norge, samt mindre og store bedrifter. Nå er det ikke slik at styrtrike kakser ikke har råd til å betale formueskatt personlig, men formueskatten er ikke direkte gunstig for de små og store bedriftene de har investert penger i. Det fratar dem frie midler som kunne vært brukt til investeringer. Private investeringer sørger for at bedrifter får midler til å omstille seg etter beste evne, og evne til å skape et overskudd.
Eiendomsskatt er ikke det samme som formueskatt. Det kommer evt. i tillegg. Eiendomsskatt er kommunene som setter. Ikke alle kommuner tør å innføre eiendomsskatt, mens andre kommuner har gjort fordi det vil frigi midler som de kan bruke. Kommunebudsjetter har flust med låste midler som er satt av årevis fremover. I første rekke bør ikke eiendomsskatt være en løsning på en dårlig håndtering av kommuneøkonomien. Ironisk nok skyver eiendomsskatt problemet over til innbyggere og bedrifter i kommunen. Pengene er bundet opp i eiendommene.
Formueskatten er gammelt tankegods. Kunststykket er egentlig hvordan man skal fjerne formueskatten. Det betyr at statsbudsjettet reduseres med et visst antall milliarder per år. Hvor skal pengene hentes fra? Fra økt verdiskapning?
Økt investeringslyst er ikke den eneste måten å fremme verdiskapning i Norge på. Det finnes andre metoder som veiutbygging, forskning, styrke utdannelse på alle nivåer etc. etc.. Den rødgrønne regjeringen er opptatt av den offentlige verdiskapningen, mens de borgerlige er på bedriftenes side og vil styrke næringslivet.
Jeg tror at formueskatten ikke er gunstig. Men det blir vanskelig å fjerne den.
Lagret under: Norsk politikk
«Plyndring straffes med døden» advarte Nazi-partiet (NSDAP) på oppslag i 1944. Trangen til å bli kvitt uskylden ble sterkere jo nærmere Den Røde Hær nærmet seg sentrum av Das Reich. Slavisk inntrengning fra øst var fryktet og hatet. Tilfluktsrommene i Berlin var som regel overfylte. Hvis et stearinlys stående på gulvet slukket, ble barna løftet opp. Freste lyset i hakehøyde ble samtlige evakuert uansett bombeintensitet.
Ardenneroffensiven i desember 1944 styrket tiltroen blant tilhengerene til Hitler og hans mirakelvåpen (V2). En operasjon som Wehrmacht anså for å være for dristig. Det var ikke nok drivstoff til å nå det strategiske forsyningspunktet Antwerpen. Og Ardenneroffensiven gikk derfor i stå. General Reinhard Gehlens etteretning viste på dette tidspunktet en planlagt storoffensiv i øst. Fienden hadde en hær som overlegent overgikk tyskerne både i infanteri, tanks, artilleri og fly. Tidspunktet for den massive invasjonen langs elven «Wisla» i Polen ble anslått til 12. januar. Hitler avviste overslagene: «Dette er den største svindelen siden Djenghis Khan. Hvem har ansvaret for å produsere slikt sludder»? Senere kalt Hitler etteretningstallene for «fullstendig idiotiske». Himmler og Göring støttet ham. Guderian derimot, som forsvarte etteretningstallene, kalte øsfronten for et korthus.
Hitler overførte i stedet SS-styrker fra «Wisla»-linjen til Ungarn fordi han ville gjenerobre oljefelter som Den Røde hær hadde tatt i Budapest. I sine fornuftige øyeblikk innså Hitler at slaget var tapt pga. overmakten var for stor, men han la fortsatt skylden på andre for diverse katastrofer. Hitler sa: «Vi kommer aldri til å overgi oss. Vi går kanskje under, men vi tar hele verden med oss».
Den Røde hær gikk til angrep på «Wisla»-linjen 12. januar 1945. Været var som verst. «Sovjet-armeene som avanserte i veldige, lange kolonner, var en usedvanlig blanding av det moderne og det middelalderske», skriver Antony Beevor. T-34 tanks og kosakk-kavalerister. Traktorer og klassiske amerikanske biler som tauet lette henholdsvis haubitsere og lettere feltkanoner, etterfulgt av hester og vogner.
Gjengvoldtekter fantes det tallrike eksempler på da soldatene nådde Øst-Preussen. Jenter ned i 12-årsalderen og gamle kvinner ble også voldtatt. En kvinne ble først voldtatt av tolv soldater på tur på gårdsplassen sammen med to andre kvinner. Natten som etterfulgte brøt seks fulle soldater seg inn i kjelleren og voldtok henne foran barna. To dager senere ble hun voldtatt av to soldater. Dagen etter ble hun voldtatt og slått av åtte fulle soldater. Kvinnene forsøkte å drepe seg selv og barna, men mislyktes.
Enten var offiserene selv involvert, eller så gjorde mangelen på disiplin det altfor farlig å opprette ro og orden. Sovjetiske soldater var som oftest fulle da ugjerningene ble begått og dessuten var de bevæpnet med maskinpistoler. «Ivan» så ut til å trenge alkohol for angriper kvinner. De fleste hadde dårlig utdannelse og led av seksuell uvitenhet og fullstendig uopplyste holdninger overfor kvinner. Sovjetiske baktropper voldtok selv frigitte sovjetiske piker. Mange av pikene ble sendt til Das Reich ned til 14-16 års alderen. Voldtektsmennene kan ikke sies å voldta sine egne for hevnens skyld, men heller fordi de solgte seg til tyskerne. Hva gjør man ikke for litt mat?
Unge kvinner gned aske og sot inn i ansiktene, brukte skaut, krøp sammen for å skjule kroppene sine og haltet som gamle kjerringer. Denne tildekningen hjalp nødvendigvis ikke siden også eldre kvinner ble voldtatt. Tyske kvinner betegnet voldtekter som «nødt til å gjøre innrømmelser».
NKVDs geværregimenter (sikkerhetspolitiet) ryddet opp i tyske etternølere, Volkssturm-militsen og desertører fra Den Røde hær bak frontlinjene. Men de straffet sovjetiske soldater bare dersom de hadde pådratt seg kjønnssykdommer, som de oftest fikk fra andre soldater som hadde voldtatt samme kvinne(r).
27. januar 1945 krysset sovjetiske styrker elven Oder. På denne dag ble Auswitch-leirene avdekket. Rundt 3000 syke fanger kunne ikke gå da SS evakuerte leirene. Derfor ble de igjen for å dø.
Millioner av tyskere ble drevet på flukt. Til Berlin kom det 40-50 000 mennesker per dag. På sjøen ble cruiseskipet Wilhelm Gutloff, med en kapasitet på 2000 mennesker, torpedert av en sovjetisk ubåt med mellom 6600 og 9000 mennesker ombord. Mellom 5400 og 7400 mennesker mistet livet. Enkelte generaler betraktet flyktningsstrømmen som en ulempe.
Takket være Ardenneroffensiven (16. desember 1944) var det mulig for de vestlig allierte å fange flere divisjoner vest for Rhinen. Ellers ville angrepet på Rhinens bredder blitt veldig vanskelig. Da de allierte klarte å holde broen ved Remagen over Rhinen 6. mars, innkalte Stalin general Zjukov/Sjukov hovedkvarteret sitt fra fronten. Stalin ville innta Berlin før de allierte, og fryktet separatfred og spesielt gjennombrudd på vestfronten. General Eisenhower besluttet på de alliertes side å unngå Berlin fordi byen «ikke lenger var et spesielt viktig mål». Mens Eisenhowers beslutning ble diskutert hos de allierte, dro Zjukov som befalt fra hovedkvarteret på østfronten til Moskva helt i slutten av mars. Han opplyste om at 1. hviterussiske front og 1. ukrainske front ville være klar samtidig, ca. to uker frem i tid. 2. hviterussiske front ville bli oppholdt til midten av april, opplyste han. Men Stalin besluttet at de ikke hadde tid til å vente på 2. hviterussiske front. General Ivan Konev og general Zjukov ble dermed i møtet med Stalin, 1. april 945, rivaler i kappløpet om å innta Berlin.
12. april krysset amerikanerne Elben samtdig som president Roosevelt døde. De vestlig allierte var kanskje bare et par døgns fremmarsj unna Berlin hvis de kom seg over Elben i bred front. Men Eisenhower ville ikke sende tusenvis av amerikanske soldater i døden. På samme dag beordret han styrkene å bli værende ved Elben. 13. april ble det kjent at Roosevelt døde.
Sovjetunionen hadde nå 2,5 millioner mann, 41 600 kanoner og tunge bombekastere, 6250 tanks og motoriserte kanoner og fire flyarméer klar til angrep over Oder. Om natten 16. april kl 03 lyste himmelen opp samtidig som det dundret som det aldri hadde gjort tidligere i krigen. Selv erfarne artillerister hadde lyst til å plugge igjen ørene. De måtte holde munnen oppe for å jevne ut trykket på ørene. Av de som overlevde det helvetes bombardementet mistet mange fullstendig hørselen. Det var lyst som på dagen pga. enorme lyskastere. Det meste av bombardementet traff forlatte skyttergraver. Dette var starten på fremrykingen mot Berlin. Konevs styrker måtte avansere over elven Spree, og han så ut til å nå Berlin først. Norske soldater i Waffen-SS forsvarte Berlin. De fleste ble drept, og ganske få fikk returnere til Norge etter russisk fangenskap.
21. april nådde tungt russisk artilleri sentrum av Berlin. Spesielt kvinner ble drept da de stod i kø for å få tak i matrasjoner eller ved vannpumpene. Granatregnet tvang etterhvert mesteparten av sivilbefolkningen i Berlin under jorda. Seksualdriften økte. «Unge piker som var full klar over at de kunne bli voldtatt, foretrakk å gi seg hen til hvilken som helst tysk gutt», skriver Beevor.
23. april hadde sovjetiske styrker nådd Berlin. Soldatene ranet folk i første omgang for klokker, men utvidet handlingene etterhvert til plyndring, voldtekt og drap. Kvinnene stod i kø for matforsyninger, mens mennene dukket bare opp og stilte seg i kø da det ble utdelt schnapps. Kvinnene var fokusert på egen overlevelse. Om en granat slo ned i køen, sluttet kvinnene seg bare tettere sammen. De var redd for å miste plassen sin. På den tiden var kvinnene kollektivt skuffet over det svake kjønn, som flyktet fra konsekvensene av krigen sin. Kampene foregikk nå gatelangs og i skogen. Så snart byen ble omringet og enhver amerikansk innmarsj var forhindret, kunne Stalin endelig slappe av og blandet seg ikke inn i beslutninger på stedet.
Kvinner forsøkte å beskytte seg mot massevoldtekt mot å la en soldat voldta henne på det premisset, eller ved å bli hennes venn selv om hun ble voldtatt av ham. Da feiringen av erobringen startet var det fare på ferde for tysker kvinner igjen. Det hjalp ikke om kvinnen var jøde eller kommunist. En kvinne er en kvinne. Alt i alt tror man at 2 millioner tyske kvinner ble voldtatt, kanskje så mye som halvparten ble utsatt for massevoldtekt. En kvinne hadde opplevd å bli voldtatt av 23 soldater på rad for deretter å bli sydd sammen på sykehus. 10 000 av 100 000 kvinner som ble voldtatt i Berlin døde av hovedsakelig av selvmord, ifølge et anslag.
Mange av disse kvinnene fikk et vanskelig forhold til menn etterpå. Mødre var imidlertid mer bekymret for barna sine og det hjalp dem gjennom det. Ellers så prøvde man å viske vekk det som skjedde. De som ikke gjorde motstand og distanserte seg fra opplevelsen led mindre. Skadefryd utbredte seg i en viss grad da sovjetiske soldater gikk i første rekke løs på fyldige kvinner, som regel kunne de være nazistenes koner. Mennene hadde gjort lite motstand, og motstanden var uansett fånyttes. Det kunne ende med døden. Men de skammet seg. Og hadde vanskelig for å akseptere skjendingen. Kvinnene ble flinkere til å unngå å eksponere seg i jakttiden på kvelden. Voldtekt, plyndring og fysisk vold opphørte ikke med én gang. Tre måneder etterpå ble disiplinære tiltak strengere.
Lagret under: Krig
Kaldt? Gjørmete? Sølete? Trøblete? Årets Birkebeinerritt var en god opplevelse! Dere skjønner, alt har med forberedelser å gjøre. Som førstegangsdeltaker i en alder av 29 år fikk jeg med meg en god slump selvtillit.
Turen startet ved Operaen i Oslo fredag kveld. Jeg slo følge med to trøndere bort til bussene og lastebilen. Det var ikke én eneste jente med på bussen oppover. Fremfor alt, det var en rekke barske gutter og menn som ikke hadde skjermer på sine tøffe sykler selv om det var meldt regn. «Nei, det var ikke nødvendig med skjermer». Den forvirrede mannlige bussjåføren opplyste om at turen opp kunne ta 4 timer, men da vi kom fram viste klokken nøyaktig 2,5 timer. Etter å ha tatt en ekstrarunde i Rena fikk vi omsider kommet av bussen og hentet sykkelen av lasteplanet.
På Rena leir var det madrassovernatting. Jeg la merke til at det kun var en eldre dame som hadde med laken. Hun hadde nok sikkert et inntrykk av at jeg var en skikkelig gutt som hadde med hvitt og rent laken i tillegg til sovepose og pute med trekk. Jeg måtte en tur til sentrum for å hente startnummer. Der var det live musikk, sykkelutstilling og salgsboder. Volkswagen hadde egen sykkelservice-stand for egne bilkunder. VoW! Jeg ble ikke lenge.
Om natten høljet det ned minst fire timer i strekk. Og fra morgenen og utover formiddagen var det ikke et tegn til at regnet skulle avta. Jeg spiste en god frokost og drakk vann mens jeg ventet på at det evigvarende regnet skulle avta. Tidlig på ettermiddagen regnet det litt mindre. Jeg begynte å bli nervøs i folkehavet og syklet sporadisk rundt på en parkeringsplass for å gjøre et lite forsøk på å varme opp.
Pang! Å sykle sammen med hundrevis av andre syklister har jeg aldri vært med på, og jeg fryktet uhell før stigningen kom. Jeg var nære på å sykle på noen et par-tre ganger. Jeg tok det forholdsvis rolig opp til Skramstadsetra mens jeg passerte et hopetall med syklister. Jeg forsøkte å spare mest mulig krefter ved å ligge på hjul til hjul. Det var moro med folk som heiet på sidelinja, spesielt fordi jeg passerte en del syklister.
Jeg fikk litt banan og Powerade på Skramstadsetra før turen etterhvert gikk bratt nedover. Sølevannet tæret på sykkelen. Her slet jeg bremsene mine nesten ned. Og jeg ble frasyklet fordi jeg ikke turte å sykle for fort pga. bremselengden. Det var dessuten teknisk krevende på grunn av alle dumpene. Det gjaldt å holde seg fast i sykkelen eller holde en passe fart.
Da vi kom ned til første gjørmebad var hevnen søt. Med god trening i å gå opp bakker gikk jeg fort forbi en haug av ryttere igjen. Det var bare én som prøvde å sykle. To eller tre rekker med ryttere vasset i gjørme eller gikk omveier i skogkanten. Jeg fant ut at det var best å få ullsokkene gjennomvåte pga. isolasjonsegenskaper og det gikk fortest der det fløt som mest. Det gjaldt å ikke være så forbaska pinglete!
Etter matstasjonen på Bringebusetra kom vi til et nytt gjørmeparti, men det var kort og hadde liten stigning. Her var det mulig å sykle store deler av strekningen. Da vi endelig kom ut på grusvei igjen, var det bare å tråkke på for min del. Med 60 km igjen var det ikke noe vits å spare på kreftene. Jeg prøvde å holde farten mest mulig oppe. Formen var bra og mange syklister ble passert.
Bandybrillene hadde for lengst begynt å dugge. Folk som heiet var dermed ikke så lett å få med. Noe søle og stein fant veien inn i åpen munn. Jeg visste egentlig ikke hvor jeg var. Det jeg la mest merke til var ryggen til ryttere som holdt en passe fart.
Det var moro at Sykkelboden i Follo heiet oss fram (Er fra Follo). Senere oppdaget jeg at Follo fikk en kvinnelig eliterytter på pallen (Heidi Rosasen Sandstø på 3.33.24, 3. plass). Siden dameeliten allerede var gått i mål, var det nok ekstra moro for dem. Da jeg kom til Rosinbakken (1500 m lang) fikk vi utdelt rosiner. Det var jammen ikke lett å få rosinene ut av esken. En gjennomvåt sykkelhanskefinger måtte flere ganger til.
Det var etter Rosinbakken (for min del ved 58 km) at problemene startet. Jeg hadde lenge syklet med krampetendenser og trengte elektrolytter/salt/mineraler i tillegg til vann. Det var gått lang tid siden siste Powerade-utdeling. Krampene kom! Og hele veien opp til Storåsen (67 km) måtte foregå i et langsommere tempo. Opp til Elgåsen (62 km) var jeg sjeleglad for å komme til en matstasjon. «Du vingler», sa en jente triumferende som syklet forbi meg på venstresiden. Ved Storåsen (66 km) fikk jeg utdelt cola. Jeg kviknet til igjen. Nå var det bare å komme seg ned til stadion.
Nå ventet en kald utforkjøring. For første gang i løpet frøs jeg. Jeg suste nedover asfaltveien i vind og godt med regn, men da jeg skulle ta til høyre inn på en sølevei kom jeg i så stor fart av bremsene mine ikke holdt lenger. Jeg klarte så vidt å bremse ned i fart med høyrefoten. Jeg var nære på å fortsette rett fram i sperringene. Fra Storåsen og ned til Håkonshallen er det 650 høydemeter. Hvorden skulle jeg komme ned uten særlig bremser på både forhjulet og bakhjulet? Jo, jeg måtte gå av sykkelen og ty til lett jogging for å holde meg varm. «Så typisk», sa jeg muntert. «Du er ikke den første», svarte en vakt humrende.
Ved 5 km igjen passerte herreliten meg. Løypemannskap og ryttere skrek ørene av oss at vi skulle holde til høyre enda vi holdt til høyre. De syklet med krum rygg i en sabla fart nedover.
Omsider kom jeg meg ned til stadion og syklet det siste stykket i mål. Jeg hadde ingen anelse om hva tiden min var, deltidene underveis eller hva klokka var. Så jeg fikk parkert sykkelen, hentet bagasjen, dusjet i en overfylt garderobe og endelig fikk tisset igjen! Ah! Tiden kom på litt i overkant av 5 timer til tross for at jeg hadde tapt en god del på at bremsene sviktet. Tidsmessig var målet å fullføre på en tid under 5 timer uten uhell. Og det målet er så godt som oppfylt. Jeg var tross alt glad og fornøyd! Følte meg verken utslitt eller kald. Kunne syklet fortere underveis. Vi fikk suppe, kjeks og vann i mål. Det var deilig!
Nå ser jeg at arrangeren hevder at rittet må ha vært værmessig et av de tøffeste rittene pga. kombinasjonen av kaldt vær og stadig regn. Tullprat! Det er ingenting som heter dårlig vær, bare dårlige klær! Mange ble nedkjølt fordi de kledte seg for dårlig eller brukte ikke regnjakke. Jeg hadde sykkelshorts med benvarmere, et lag med ullundertøy på overkroppen, sykkelregnjakke og sykkelhansker med lange fingre. En annen helt vesentlig grunn til at jeg ikke forble kald var fordi jeg tråkket godt til i oppoverbakkene, og gikk fort/småjobbet til fots.
På bussen tilbake finner man som regel noen man kan prate med.
Ja, jeg må si Birkebeinerrittet 2010 var en fin opplevelse!
Lagret under: Sykkel
Hvorfor stilles samarbeidet med Hitler i et historisk dårlig lys av noen?
Datidens Tyskland, Italia og Japan undertegnet en tremaktspakt september 1940 om å beskytte hverandre hvis en av partene ble angrepet av andre nasjoner. Samarbeidet mellom aksemaktene strakk seg tilbake til høsten 1936. Sovjetunionen gjorde et forsøk å komme med november 1940, men det ble avvist av Nazi-Tyskland. Finland brøt isen og innledet samarbeidet med Nazi-Tyskland i juli/august/september 1940. Men Finland var aldri offisielt i allianse med Hitler, dvs. at samarbeidet ikke var kjent for befolkningen. Var det et riktig forsøk av finske myndigheter å samarbeide med Nazi-Tyskland for bevare egen selvstendighet?
Først må man lese litt historie på Wikipedia.
…
Vinterkrigen (1939-1940):
Sovjetunionen gikk til krig mot Finland 30. november 1939 etter at Finland avviste Sovjetunionens forhandlingskrav om å avstå land. De mobile, taktiske og godt kledde finske troppene viste seg å være effektive i å sinke invasjonen, som var preget av dårlig lederskap. Finnene gikk først med på fredsforhandlinger 29. februar 1940 som følge av at Mannerheimlinjen ble brutt. Det kom veldig lite hjelp fra Vesten. Finland måtte i fredsavtalen 13. mars (Moskva-avtalen) avstå noe land og industri.
Norge og Danmark ble så invadert i april 1940, og sjøveiene til Finland ble heretter kontrollert av «Kriegsmarine». En frivillig krigsenhet ble sendt til Norge med Mannerheims støtte, men den returnerte. Britene trakk seg som kjent ut av Nord-Norge fordi de skulle konsentrere seg om krigen på kontinentet.
Fredsintervallet (1940):
Finland ønsket å kjøpe våpen av Nazi-Tyskland og så Tyskland som en mulig samarbeidspartner. Isen mellom dem ble brutt sommeren 1940. Hitler fryktet at Sovjetunionen skulle invadere Finland samtidig som han planla en større invasjon av Sovjetunionen, som på den tiden var Tysklands allierte (Molotov-Ribbentrop-pakten). Våpenblokkaden opphørte og handelen gikk i orden ved at Hitler fikk lov til å flytte sine tropper via finske havner. De første tyske tropper ankom Finland 21. september 1940.
Samarbeidet var et brudd på Molotov-Ribbentrop-pakten (der bl.a. Sovjetunionen skulle få Finland) og finnenes fredsavtale med Molotov (Moskva-avtalen). Utover høsten 1940 prøvde Finland å skaffe flere våpen, drivstoff og mat fra kontinentet. Mannerheim sendte til og med et personlig brev til Hermann Göring 7. januar 1941 der han ba om å få frigjort våpen som hadde blitt beslaglagt i norske havner. Finland ble informert om Hitlers invasjonsplaner av Sovjetunionen i slutten av mai 1940. I begynnelsen av juni kom krigsforhandlingene mellom Finland og Nazi-Tyskland i gang. Sverige tillot tysk troppetransport gjennom landet med jernbane.
Fortsettelseskrigen (1941-1944):
Sovjetunionen ble overraskende invadert av Nazi-Tyskland 22. juni 1941 under kodenavnet «Unternehmen Barbarossa». Stalin hadde avvist alle faresignaler og var ikke mobilisert for storkrig. Bare noen dager senere, 25. juni 1941, erklærte Finland Sovjetunionen krig etter et sovjetisk bombetokt. Finnene klarte å erobre en betydelig del av Nordvest-Russland (inkludert Karelen) og bidro til omringelsen av Leninggrad (St. Petersburg). Frontlinjen stabiliserte seg desember 1941. På det europeiske kontinentet stoppet også den tyske fremrykningen opp for vinteren i desember 1941.
Som indirekte følge av det knusende vendepunktet i Stalingrad februar 1943, avanserte sovjetiske tropper 10 mil sommeren 1944. Frontlinjen var nå omtrentlig slik den var ved enden av Vinterkrigen. Fortsettelseskrigen tok slutt 5. september 1944. Stalin konsentrerte seg mest om offensivene i Hviterussland, tidligere Joguslavia, Øst-Polen og Vest-Ukraina, samtidig som de allierte hadde satt i gang den største landgangoperasjonen noensinne i Normandie. Et enormt antall sovjetiske styrker invaderte Polen, Øst-Preussen og helt fram til Oder i Tyskland vinteren 1945. Riksdagen i Berlin ble inntatt 30. april, samme dag som Hitler begikk selvmord. Galskapen tok slutt.
Etter krigen fikk finnene liten sympati for samarbeidet med Hitler og måtte avstå Karelen og et par østlige nordområder til Sovjetunionen på alliert side.
Lydopptaket mellom Hitler og Mannerheim:
4. juni 1942 kom Hitler på overraskelsesbesøk for å gratulere nyutnevnte Marskalk av Finland, Carl Gustaf Mannerheim med 75-årsdagen. Fødselsdagen var en nasjonal begivenhet, men besøket fant sted på et sidespor nær Imatra. YLE-ingeniøren, som sørget for det 11 minutter lange lydopptaket, ble nesten henrettet da sikkerhetsoffiserene oppdaget ledningen. Lydopptaket er det eneste eksemplaret av en frittalende Hitler med normal stemme. Hitler snakket om den uheldige tofrontskrigen og ønsket at Finland skulle forbli på Tysklands side aktivt i krig. I 1942 hadde Tyskland ca. 200 000 mann i Finland.
Galt eller riktig?
Den hemmelige tilleggsprotokollen i Molotov-Ribbentropp-pakten 23. august 1939 var ikke kjent for offentligheten. Den skal ha utløst andre verdenskrig. Tyskland invaderte Vest-Polen, mens Sovjetunionen tok Øst-Polen som avtalt. I tilleggsprotokollen stod det også at Sovjetunionen kunne få Finland. Sovjetunionen gikk så til angrep på Finland etter et påskudd.
Oppgjøret etter fredsavtalen kom i favør Sovjetunionen. Finland ble dessuten isolert fordi landet verken var på tysk eller sovjetisk side våren 1940. Hjelpen fra Vesten var allerede dårlig. For å vinne tilbake tapte finske områder måtte Finland ha tilgang på våpenmateriell og forsyninger. Og den eneste mulige samarbeidspartneren på det tidspunktet var Nazi-Tyskland. Sverige ville ikke gå med på en forsvarsunion med Finland. Kunne Finland holdt seg kuet og nøytralt? Eller ville Finland blitt et lett bytte for Sovjetunionen?
Slik jeg kan forstå det hadde Mannerheim og datidens Finland handlet ut i fra egeninteresse og selvstendighet. Men jeg vil ikke legge skjul på at samarbeidspartneren var et sort får.
Mørk side
Ifølge Oula Silvennoinens arbeider fra 2008 skal Finland ha overlevert rundt 500 krigsfanger og flyktninger til nazistene, som sannsynligvis henrettet dem alle (deriblant noen jøder). Krigsfanger ble også behandlet svært brutalt. Rundt 19 000 av 64 000 sovjetiske krigsfanger skal ha dødd. Ingen finske jøder ble overlevert til nazistene. Verden er ikke rosenrød.
Lagret under: Krig
Å være forkjølet i sommervarmen? Hvordan er det mulig når jeg har fryst dagene lange, året rundt uten å bli forkjølet? I vinter gikk jeg til og med på ski i under 20 minusgrader. Nesen kan renne ofte i kalde omgivelser uten at jeg blir syk. Hvorfor?
Det som på folkemunne kalles forkjølelse kalles på fagspråket akutt nasofaryngitt. Kort sagt en betennelse i slimhinnene, vanligvis i nesehulen (øvre luftveier). Et virus sørger oftest for infeksjon, men bakterier kan også forårsake faryngitt (som betyr betennelser i svelgslimhinnen). Faryngitt kan føre til komplikasjoner som bihulebetennelse og lungebetennelse. Symptomer på faryngitt kan være første symptom på influensa (infeksjon i nedre luftveier) og hjernehinnebetennelse (i verste fall), ifølge Store Norske Leksikon.
På folkemunne går influensa og forkjølelse i ett. Influensa skiller seg fra forkjølelse ved lemsterhet, feber og ingen rennende nese. Det er uvanlig å bli syk av influensa mer enn én gang per vinter, høyst to ganger i sjeldne tilfeller. Det går gjerne mange år mellom hver gang. Det er derimot normalt å ha faryngitt 2-3 ganger i løpet av vinterhalvåret, ifølge SNL.
Hvorfor inntreffer forkjølelser i vinterhalvåret?
Forskning.no har forsøkt å ta folkemunnet på alvor. Kanskje er det fordi blodgjennomstrømningen i slimhinnen reduseres i kaldt vær? En teori kan være at mindre antistoffer når frem for å ta opp kampen med infeksjoner som bygger seg opp.
På en annen side har forsøk på voksne mennesker vist at 95 % ble syke hvis virus ble plantet på slimhinnen, ifølge Commoncold.org. Virus er med andre ord svært smittsomt i utgangspunktet. Dette reiser tvil om blodgjennomstrømningen og antistoffer har en signifikant betydning. Dessuten er symptomer på forkjølelse en indikasjon på at immunforsvaret er aktivt. Kroppen er faktisk mest aktiv når symptomene er som verst. Dårlig immunforsvar skal i teorien føre til færre symptomer, ifølge Commoncold.org.
Inntreffer forkjølelser i vinterhalvåret fordi virusene bedre overlever i kalde omgivelser? – Når været er kaldt, er det mye virus i luften. Og setter det seg på kalde slimhinner, vil viruset kunne leve lengre og dermed øke sjansen for å infisere en celle, sier infeksjonsimmunologen Jan Christensen til forskning.no. At forkjølelsvirus trives i kalde omgivelser kan være én årsak til at forkjølelser har en tendens til å inntreffe oftere i tempererte soner.
En annen mulig forklaring kan være at folk samler seg og kommer tettere innpå hverandre innendørs, som da fører til økt smitteoverføring, som igjen fører til flere utbrudd. Faryngitt er mest smittsomt når symptonene er på sitt verste, men smitter også i den symptomfrie inkubinasjonstiden. Enten gjennom dråper i luften eller gjennom hender (til og fra munn, nese og øyne). Hyppig vask av hender er derfor et meget godt prevantivt tiltak. Antibac kan drepe virus dersom hendene er rene. Kombinasjonen av disse tiltakene er mest trygt og effektivt.
Hvis vi får akutt faryngitt, er det best å gurgle svelget med saltvann, og skylde nesen med saltvann/bruke nesespray. Barn som fikk saltvannsspray i nesen hadde i betydelig mindre grad fått sår hals og hoste, ifølge forskning.no. Det kan skyldes at saltvannet renser slim mer effektivt enn det kroppen vår kan håndtere selv.
Konklusjon
Det er nok ingen direkte sammenheng mellom faryngitt og nedkjøling av kroppen. Men faryngitt-virusene sprer seg lettere innendørs og kan overleve bedre i kalde omgivelser. At vi blir syke har neppe noe med immunforsvaret vårt å gjøre. Slimhinnene, som blir angrepet, er en del av immunforsvaret vårt. Vi opplever altså ubehaget når immunforsvaret er mest aktivt. Og saltvann hjelper det.
Lagret under: Helse
Det er foruroligende mange bilister som oppfører seg aggressivt mot uskyldige syklister langs veiene. Mosjonerende syklister kan oppleve å bli presset av veien av selv trailersjåfører. Statistisk dør det langt flere fotgjengere enn syklister (trettito mot syv i 2008) I en artikkel forklarer Syklistenes Landsforening at medlemmer hetses, trakasseres og trues av bilister. Jeg er så hjertens enig. Av egen erfaring tåler ikke bilister å måtte bremse ned for meg. Enkelte sveiver ned vinduet og skriker ut hva de måtte ha på hjertet i mangel på respekt og forståelse for andre mennesker og veitrafikkloven. En slik oppførsel er patetisk! Og jeg ler av hvert enkelttilfelle!
Enten er det sykling midt ut i veibanen, eller så er det tilgjengelig gang- og sykkelsti i nærheten som får bilister til å ty til utskjelling. Hvis jeg skal inn i en rundkjøring kan jeg ikke alltid ligge helt til høyre. Jeg skal nemlig følge veitrafikkloven som jeg var en bilist. Forskjellen på en syklist og en motorsyklist er bensinmotoren. Men veitrafikkloven skiller ikke på dette. Vi har like mye rett som alle andre å ferdes på veiene.
Mange lurer sikkert på hvorfor syklister ikke sykler på gang- og sykkelstien. Det er fordi det er forbudt å sykle på gangsti eller fortau i stor fart forbi folk. Det er ikke fritt fram for å suse forbi, slik noen hodeløse Marka-syklister tror de kan. I Oslo finnes det ingen sammenhengende sykkelfelt, noe politikerne er ansvarlige for. Derfor er hovedveien det eneste alternativet til musefart på fortau/gangsti.
Det er mange som kjører bra, men dessverre er verstinger og veikonger med på å gjøre livet surt for oss syklister.
Les veitrafikkloven, dere!
I gårsdagens «Hjernevask» ble raseteori introdusert. Mennesket er betraktet som en rase. Men det kan finnes befolkningsgrupper som er marginalt forskjellige fra hverandre. For eksempel når det gjelder intelligenskvotient (IQ) eller evne til å løpe fort. Spørsmålet er om denne forskjellen mellom befolkningsgrupper skyldes gener eller miljøpåvirkning.
Rasistene liker å blande seg inn en slik debatt. Men jeg diskuterer ikke rasisme eller raseskille. Det nytter ikke å ha gode genetiske egenskaper dersom man ikke trener eller bruker hodet.
Etiopere og kenyanere kan løpe langt hver dag, mens nordmenn liker å ta buss, båt eller bil. Det lønner seg økonomisk for hele familien å bli god løper i Etiopia, mens f.eks beste norske, Marius Bakken, studerte ved siden av løpinga. Men selv om Marius Bakken løp over 20 mil i uken, så var han aldri i nærheten av å bli så god som Kenenisa Bekele. Denne evnen til å bli aller best skyldes uten tvil genetiske forskjeller. Øst-afrikanske atleter har tynnere legger (ca. 800 gram i snitt) og har bedre løpeøkonomi. Marius Bakken slo mange kenyanere og etiopere, men han var ikke i stand til å hevde seg i helt i toppen. Treningen (miljøet) gjorde ham utrolig dyktig, men løpeøkonomien (genene) spilte inn til slutt.
IQ er jeg mye mer skeptisk til. Intelligenskvotient bør man ta med en klype salt. Det er altfor mye usikkerhet knyttet til denne målemetoden i utgangspunktet. Riktignok er det IQ-forskjeller mellom hvite og svarte amerikanere. At en del svarte mennesker har lav IQ betyr ikke at de er dumme. Jeg nevner det fordi det er altfor lett å trekke den slutningen, spesielt blant dem som misliker kulturforskjeller. Afroamerikanere har blitt undertrykket av hvite mennesker over en veldig lang periode. Fordi afroamerikanerne gjerne er fattige og uten skikkelig skolegang har denne befolkningsgruppen naturlig nok lavere IQ. Det har inntil i fjor kun vært hvite presidenter i Det Hvite Hus. Den nåværende presidenten har imidlertid god utdanningsbakgrunn. Mennesker med høyere utdanning har høyere IQ enn folk med normal utdanning. IQ er ikke bare medfødt. Man må jobbe med matematikk for å bli dyktig med tall og utregninger. Albert Einstein innså at han ikke kunne utvikle sine fysiske teorier videre uten svært avansert matematikk. Det hadde han ikke jobbet med. Det var først da han utdypet sine matematikkunnskaper at han klarte å utvikle den generelle relativitetsteorien (en genistrek uten sammenlikning). Mennesket har dessuten overlevd på fingerferdigheter og andre typer intelligens som ikke måles gjennom en IQ-test. Samhold og samarbeid er vel så viktige egenskaper som må læres.
Det er uten tvil fysiske og genetiske forskjeller mellom befolkningsgrupper, men jeg synes man ikke skal henge seg opp i gammeldagse rasebegreper. Da havner vi på villspor. Det er mange nok nyanser å ta til seg.
Lagret under: Samfunn Stikkord:menneskerase?, raser
Jeg har sett hele Hjernevask-intervjuet av mannsforsker Jørgen Lorentzen. Det finnes så mange eksempler på at biologiske gutter og jenter oppdras til å bli sosiale gutter og jenter. Vi liker å tro at jenter og gutter er vesentlig forskjellige og gjør et skarpt skille mellom dem. Gutter er tøffe og barske, mens jenter er myke og sårbare. Vi forenkler.
Per i dag er det mangelfulle kunnskaper om medfødte kjønnsforskjeller utover «det reproduktive systemet», dvs. de rent fysiske forskjellene mellom gutter og jenter. Det finnes riktignok store genetiske forskjeller individuelt, men det har ikke lyktes å forklare at genetiske kjønnsforskjeller har innvirkning på valg av for eksempel yrke. Jeg kan ikke si at jeg velger et yrke bare fordi jeg er født mann. Mitt yrkesvalg velges til dels av andre som ønsker å sortere meg inn i kategorier, og plasserer meg i en eller flere av disse båsene. Jeg kan sikkert begynne i et dameyrke om noen gjorde det mulig for meg, men jeg vil kanskje unngå et dameyrke fordi det er tillært. Det er på ingen måte for sent for meg å begynne i et dameyrke, men før eller siden ender vi opp med ett eller flere valg. Og da endrer vi gjerne ikke på det.
Menneskegenomet har 44 vanlige kromosomer pluss 2 kjønnkromosomer. Eller 23 kromosompar til sammen, eller 46 kromosomer til sammen. Jenter har to X-kromosomer, mens guttene har ett X og ett Y kromosom. Y-kromosomet gjør meg til mann. Gener kan sees på som et potensial og en mulighet. Jeg har gode mannegener i f.eks løping, men en kvinne (med dårligere løpegener fordi hun er biologisk kvinne) kan slå meg i løping om hun jogger mer enn meg. Fødsel av barn og produksjon av sæd er absolutte forskjeller mellom menn og kvinner. Det er noe vi ikke kan øve oss opp til.
Å finne absolutte kjønnsforskjeller i atferd blir veldig vanskelig å bevise siden det er så store individuelle forskjeller i atferd. Biologiske kjønnsforskjeller er ei heller opplagte. Normalt er kvinner lavere enn menn. Det finnes derimot høye kvinner i Nederland som er høyere enn menn andre steder. Høyden i seg selv er ikke en kjønnsforskjell. Men siden nederlandske menn er høyere enn kvinner, så kan vi generelt finne at menn er høyere enn kvinner. Overfører vi dette eksemplet til atferd blir det veldig komplekst å skulle forstå et samspill mellom potensialet i gener og sosial tillæring. Hva er genetisk atferdsbestemt og hva er resultat av sosialisering?
Kvinner kan velge omsorgsyrker og de kan velge å bli f.eks kjemiingeniører. Om jenter foretrekker omsorgsyrker marginalt, så er det utrolig vanskelig å si hva som er arv og hva som er miljø. Biologi er enkelt, genetikk er komplekst og samfunnet er sorterende.
Sorterende samfunn: You are not a single lady
Lagret under: Samfunn
Det er grunn til å være kritisk til den jevne amerikaner. Vi kan følge valgkampen i statene, samt få innblikk i viktige internasjonale spørsmål der Norge er USAs allierte, men ikke nødvendigvis enige i spørsmål om Midtøsten og innad i NATO. Norge er imidlertid kun en liten provins i Europa. Da Barack Obama mottok fredsprisen og kom til Oslo, talte han til det amerikanske folket rett over hodet på oss og vinket i to minutter til oppmøtte foran Grand på overkongelig avstand. Den jevne amerikaner er vidt forskjellig den sittende presidentens talegaver. Det er flere sider ved amerikanerne jeg personlig ikke setter pris på.
1. Det finnes en god del kristenkonservative fundamentalister som er imot homofilt ekteskap og selvbestemt abort. Evolusjonslæren er i disfavør. Det finnes dessuten sterke og organiserte «jødeorganisasjoner» som betyr mye for USAs ubetingede støtte til Israel.
2. Staten bruker astronomiske summer på retten til å forsvare sitt eget land og interesser omkring verdens mest teknologisk avanserte hær. Amerikas økonomi har gått til bunns, men den store gjelden skyldes en god del meningsløs krigføring. Krig er mer eller mindre akseptert blant amerikanerne. Det er som i filmen om helten Rocky Balboa, «a good guy» som til slutt vinner over en iskald og kynisk russer, «a bad guy». Sasha Baron Cohen gjorde amerikaneren til latter under et rodeo-show der Borat til slutt skulle synge nasjonalsangen. Vi kunne oppleve flust av fordommer.
3. Og så dette med helseforsikring til alle. En tredjedel av USAs store befolkning har enten ingen eller for dårlig helseforsikring. Slik har det vært i lang tid. Dette bygger på at individet skal stå i sentrum. De uheldige skal nødvendigvis ikke ha helseforsikring. Det verste er at middelklassen i USA ikke vil betale mer i forskring. Statlig innblanding er sosialisme. Kampen om helsereformen er langt i fra over. Republikanerne ønsker å slå tilbake ved neste delvalg. Jeg forstår ikke hvorfor en liten majoritet av befolkningen er imot et bedrehelsetilbud fordi det kanskje betyr økte utgifter.
4. Amerikanere som dumme og likegyldige. Det ganske høyreorienterte USA har sterk økonomi til tross for krisetider, men forholdsvis mange er fattige og med begrensede skrive- og leseferdigheter. Kunnskapen i befolkningen er skremmende lav. Hele seks av ti amerikanere klarte ikke nevne én fornybar energikilde i en undersøkelse. Eliten er veldig sterk, men de er få.
Media bør være mer kritisk, men rettferdig. Alle amerikanere har jo gode sider ved seg selv. Dessuten er det store variasjoner innad i befolkningen på hva slag syn de har. Ikke alt som kommer derifra bør slukes rått.
Lagret under: Internasjonal politikk
Lagret under: Sykkel
Harald Eia har forlenget «arv eller miljø»-debatten med en til dels ukritisk fremgangsmetode i «Hjernevask». Det driver meg til vanvidd. For det er en debatt som i utgangspunktet er dårlig definert.
I det første programmet handlet «Hjernevask» om kjønnsforskjeller og yrkesvalg. Alle tenker at gutter liker gutteleker og at jenter liker jenteleker. Alle tenker at kvinner velger kvinneyrker og menn velger manneyrker. Kvinner liker å bli sykepleiere, mens menn liker ingeniøryrkene. Men ingen kan vite eksakt hvorfor. Vi bare «vet» at det er sånn. Vi «skjønner» også hvorfor kvinner gjør det noe bedre karaktermessig generelt og hvorfor flere kvinner tar høyere utdanning, samtidig som at kvinner til gjengjeld er veldig lite representerte i lederstillinger og får mindre lønn for samme jobben.
De fysiske kjønnsforskjellene er opplagte. Kvinner har livmor, pupper, mindre kroppsvekt, mindre kroppshøyde, bredere hofter osv osv. Menn har større muskler, skjegg, tykkere hud, kaldere hud, mer kroppshår og hengende kjønnsorganer osv. På engelsk kalles disse morfologiske (snitt)forskjellene mellom kjønn for “sex differences”.
Menn generelt gir for eksempel direkte uttrykk for sin interesse for sex, mens kvinner generelt er indirekte på dette området. Snittforskjeller understreker at noen jenter kan være frekk som få. Misforstå meg ikke. Det sistnevnte er et eksempel på atferdsmessige kjønnsforskjeller kan både ha genetisk potensiale og sosiologisk opphav. Siden det er umulig å skille arv fra miljø kalles biologiske og/eller sosiale kjønnsforskjeller på engelsk for “gender differences”. Derfor tror jeg at «kjønnsforskjeller» i den norske debatten rett og slett kommer fra “gender differences”.
Utgangspunktet i en denne kjønnsdebatten bør altså definere en blanding av arv og miljø. Det er helt uaktuelt at arv utelukker miljø eller at miljø utelukker arv. Da må man i så fall gå helt inn på konkrete tilfeller der genetikken spiller en vesentlig rolle (som f.eks tilbøyelighet for alkoholisme). I konkrete tilfeller kan også miljø virke inn uten av genene har noe å si (f.eks at kvinner ikke røyket før i tiden).
Det er selvfølgelig veldig vanskelig å bevise biologiske atferdsforskjeller mellom kvinner og menn. Human atferdsbiologi er et veldig lite forskningsfelt her til lands. Genetikk er ikke akkurat et kroppsspråk. Hjerneforskere kan ikke bruke levende mennesker som forsøksdyr for å bevise forskjeller i hjernen mellom kjønnene. Sosiologene må på sin side forklare hvordan kjønnene er i endring over tid. Men debatten dreier seg absolutt ikke om at kjønnsforskjeller er en utelukkende sosial konstruksjon. Jørgen Lorentzen forsøker å lede oss bort fra biologien ut i en blindgate. Mengden testosteron bør for eksempel ha en avgjørende betydning for kjønnenes atferd. Hvorfor er ikke det lagt mer vekt på? Men det er interessant at biologien har såpass liten betydning som den foreløpig har (ifølge Lorentzen).
De to andre programmene om IQ og homofili handler om samme problematikken – arv og miljø. Harald Eia har vist hvor dårlig kommunikasjonen er mellom forskere fra ulike fagfelt. Alle parter er ikke like mottakelige for kritikk. Harald Eia har selv gjort både god og dårlig journalistikk. Så ingenting er perfekt.
Lagret under: Religion
Tips oss hvis denne bloggen er upassende
